Tur kjørehesten Trico.

Vanligvis pleier vi å ta en økt på ridebanen først. I dag ble den økta særdeles kort. Bare sjekke at alle gangarter fungerer, samt styringa. Noe den absolutt gjorde. Så var det ut på rolig skrittetur. Vi har fine løyper som går opp og ned i umiddelbar nærhet. Noen blir kanskje litt lei av dem, men åpner man øynen og ser de små forandringene som skjer hele tiden, så er det ikke noe kjedelig tur terreng. Hadde det vært en annen hest enn Trico som gik forran vogna, så hadde jeg ikke kjørt i dag. Er mer enn sliten, men han har vist gang på gang at når jeg er i dårlig form så tar han vare på meg. Det tror jeg på.

Den første bakken nedover er ganske så bratt. Glemmer jeg å tråkke på bremsen får jeg klar beskjed fra Trico om at det ikke er greit via ett halevift og flikkende ører.

Traverene jobber i ett litt annet tempo enn det Trico og jeg gjør. Så vi må stoppe å slippe dem forbi innimellom. Jeg tror både Trico og jeg er glade for at vi ikke må holde det tempoet rundt. *ler*

Her har de holdt på med veden en god stund. En stund sto de kloss ved løypa å felte trær. Null problem med det. Litt bråk må man da tåle. Fint at de holder det så ryddig rundt seg. Det gjør området trygt og godt.

Tidligere har jeg vel klaget på at Trico ikke er helt flink til å stå stille. Helt gale er det slett ikke. Spessielt ikke når vi er ferdige med økten. Da har han god tid til å vente til jeg er ferdig med alt. Men han blir stadig flinkere. Nå er det uansett ikke sånn at jeg klarer å spenne for vogna på egenhånd. Så stort sett må jeg be noen av de ansatte på Epona om hjelp. Noe de gjør svært gjerne. Takk.