Riding i dag. For ett slit.

For meg, ikke for hesten. Det er lenge siden jeg har ridd nå. Har sittet litt på Trico innimellom, men da mer for min del enn for hans del. I dag var planen å skritte mye, samt teste de andre girene. Kjenne litt hvordan han er. I tillegg har jeg fått beskjed om å trene ben musklaturen (spessielt lår) da det er en tendes til muskelsvinn i disse musklene hos lungesyke mennesker. Fikk tips om å gå trapper, men det er akk så mye mer moro å ri hvis man først skal gjøre noe. Lettriding og lett sete er ypperlig til sånn type trening.

Det er moro å ri, ikke missforstå meg nå. Men det er mest av alt trist når man kjenner at man ikke klarer så mye som man klarte før. Og at kroppen sier stopp lenge før hjernen sier stopp. Når kroppen i tillegg protesterer kraftig i etterkant over mye bevegelse, da er det ikke mye moro. Jeg lurer på om det er all bevegelsen som ridingen gir "gratis" som gjør at kroppen takker helt nei til dette her. For kjøringa går jo veldig greit. Men der sitter jeg mer stille.

Fikk nå løsna litt på Trico i skritt hvertfall. Fikk ordna litt på det at han henger i høyre tøyle, samt dytta rompa inn på plass som hele tiden vandrer ut til venstre. Versader og traverer gikk greit på begge hender. I overgangene i det lille jeg travet kunne jeg også kjenne at han var blitt sterkere. Galoppfatningene er også blitt mye bedre.

Håper jeg i løpet av uka får Marina til å ri han litt. Tror det vil være godt for han.