Endelig forran vogna igjen.

Det blåste vilt ute i dag. Og Trico har ikke gjort noe på en liten uke. Regnet egentlig med at han skulle være litt i overkant sprek, men lysten til å ut å kjøre slo ut respekten for den biten. Dessuten hadde jeg jo med meg mannen.. (Som forøvrig ikke kan noe med hest, men er roen selv) *ler*

Trico var litt makkete under påsling, men sto som en prest når vogna skulle på. Tenkte bare å skritte litt rundt Epona før vi eventuelt dro på tur eller gikk på banen. På veien møtte vi selvfølgelig bil med hestehenger der hvor det nesten ikke er plass til å møtes to biler. Trico har alltid blåst litt i nesa av å møte dette, så jeg fikk litt nerver iom jeg ikke er helt i farta, mens Trico har mye energi. Han gikk forbi som en engel. Kikket ikke engang når hesten inni hengeren laget en del bråk. Flinke rolige hesten.

Vinden bøy heller ikke på de store utfordringene. Bortsett fra at Trico stoppet litt opp når han ikke hørte hva jeg sa i motvinden. Litt trippete når det kom fykende ett eller annet, men helt rolig i grunnen. Derfor våget vi oss på en tur i løypa. Trico trakk villig på, og du så bare hvor glad hesten var for å gå mellom draga. Han er virkelig en kjørehest den hesten der.

For en fantastisk hest jeg har. Og for en fantastisk mann. Mannen som hjelper så jeg kommer ut med hesten (jeg gjorde intet annet enn å spraye show shine og holde tømmer), og hesten fordi han oppfører seg som han gjør når jeg trenger det.